Det er når man er emosjonellt på topp at det blir bra blogg-innlegg, så jeg skal nå prøve å gi et inntrykk av hvordan det er å være Maylene kvelden før den store anatomiekamen. Phuuu.. for det første så kan jeg høre meg selv puste og hjertet slår ti ganger fortere enn normalt. Det kjennes ut som om at innvollene skal forlate kroppen både foran og bak, og jeg er seriøst høy på adrenalin. Jeg er så sykt redd for å stryke i morgen at det går sikkert utover nattessøvnen min. Tviler på at jeg kommer til å klare å lese no mer i kveld, fordi jeg er så stressa. Jeg kan jo plutselig ikke ting jeg har kunnet før lenger (ihvertfall innbiller jeg meg det).
Jeg har sitti å lest med Randi i hele ettermiddag og hun har pushet meg max. Men fremdeles så klarer jeg ikke å slappe av. Lurer på om jeg skal lese mer, eller om jeg skal begynne å pakke sekken til i morgen eller stryke labfrakken..sånne type heeelt random stuff. Nei, jeg får vel bare lese mer på bein og alle hullene i hesteskallen. Hun jeg bor med har også eksamen i morgen, så hun er vel like nærvøs som jeg, men det vises jo ikke, mens jeg er i ferd med å hoppe fra 5 etasjen i blokka fordi jeg er så syyyyyykt nærvøs. Jeg vell heller dø(!!) enn å ta den eksamenen kjennes det som nå. Det er muntlig eksamen hvor jeg må dissekere muskler på en død hund og presentere de for læreren, samtidig som jeg kan bli spurt om alt mulig underveis. Huff nei. Tenk at dette er 3. gangen jeg tar denne eksamenen og jeg er nesten like nærvøs som forste gangen (bortsettfra at førstegangen hylgråt jeg før jeg skulle inn) mens nå er jeg mer sikker på hvordan ting foregår. Iiiiiik, jeg skal prøve å lese litt nå. Det er det eneste som kan roe meg ned nå tror jeg. Ønsk meg lykke til a! :(